CLP bistod opphavsrettshaver med krav om bevissikring for Høyesterett

Høyesterett avsa 8. februar 2022 kjennelse om bevissikring i sak mellom Copyright Management Services Ltd. og internettilbyderne Altibox, Get, NextGenTel og Telenor. Copyright Management Services Ltd. hadde ervervet rettigheten til å forfølge opphavsrettskrenkelser knyttet til en rekke filmverk fra produsentene av de aktuelle filmene. Videre hadde selskapet dokumentert omfattende ulovlig spredning av disse filmverkene i såkalte peer-to-peer fildelingsnettverk. Selskapet krevde derfor abonnentopplysninger til innehaverne av IP-adressene som var benyttet til opphavsrettskrenkelsene utlevert fra internettilbyderne.

Kjennelsen ble først tillatt gjengitt offentlig seks måneder etter sakens avslutning, jf. åndsverkloven 1961 § 56b femte ledd.

Peer‑to‑peer fildeling er den mest brukte metoden for ulovlig spredning av opphavsrettslig beskyttet materiale. Peer‑to‑peer fildeling fungerer ved at fragmenter av ett komplett datasett (for eksempel en film) deles mellom deltagerne i et desentralisert nettverk. Deltagerne benytter seg av programvare (BitTorrent-klienter) som uTorrent eller Popcorn Time for å koble seg til nettverket.

Ved bruk av et etterforskningsverktøy hadde Copyright Management Services Ltd. registrert IP‑adressene til personer som hadde delt filmverkene på denne måten. Internettilbydere vet hvilken IP-adresse deres kunder har. Internettilbyderne er imidlertid underlagt taushetsplikt om slike opplysninger etter ekomloven § 2-9, slik at rettighetshavere som ønsker å forfølge opphavsrettskrenkelsene må fremme krav om bevistilgang for å kunne identifisere hvem som har krenket deres opphavsrett. Copyright Management Services Ltd. krevde derfor at internettilbyderne utleverte navn og adresse til kundene med IP-adresser som hadde deltatt i den ulovlige fildelingen. Kravet var hjemlet i åndsverkloven 1961 § 56b, som er videreført i åndsverkloven § 87 uten materielle endringer.

Det sentrale vilkåret for utlevering av abonnementsopplysninger er at «hensynene som taler for utlevering veier tyngre enn hensynet til taushetsplikten», se åndsverkloven § 87 tredje ledd. Borgarting lagmannsrett hadde pålagt internettilbyderne å utlevere navn og adresse til 2 353 brukere. Internettilbyderne anket saken til Høyesterett under henvisning til at lagmannsretten hadde lagt til grunn en for lav terskel for utlevering.

En enstemmig Høyesterett, som behandlet saken i avdeling, opprettholdt lagmannsrettens kjennelse. Høyesterett mente lagmannsrettens flertall hadde bygget på korrekt lovforståelse når den uttalte at det normalt ville være grunnlag for utlevering av abonnementsopplysninger dersom den aktuelle IP-adressen har hatt en tilstedeværelse i nettverket som tilsier at brukeren har delt noe mer enn en datamengde tilsvarende et helt filmverk.

Høyesterett avviste internettilbydernes anførsel om at en høyere terskel måtte legges til grunn.

Internettilbyderne anførte også at selskap som hadde ervervet rettigheter til å forfølge opphavsrettskrenkelser, ikke hadde samme rett til å forfølge opphavsrettskrenkelser som produsentene av filmverk. Også denne anførselen ble avvist av Høyesterett. Selskap som spesialiserer seg på å forfølge opphavsrettighetskrenkelser, altså som kun erverver retten til å forfølge krenkelser av opphavsrettigheter, har samme rettigheter som opprinnelige rettighetshavere.

Høyesteretts avgjørelse klargjør at det rettslig sett vil være grunnlag for utlevering av abonnentsopplysninger dersom det er sannsynliggjort at en bruker har delt en datamengde tilsvarende litt over et helt filmverk. Opphavsrettshavere som ønsker å forfølge opphavsrettskrenkelser vil få utlevert abonnentsopplysninger for IP-adresser dersom dette kan sannsynliggjøres. Dette er prejudikatsverdien av Høyesteretts avgjørelse.

Hvorvidt en bruker har delt en datamengde tilsvarende litt over et helt filmverk er et bevisspørsmål. Lagmannsrettens utførlige kjennelse gir veiledning for hvordan dette kan sannsynliggjøres. Lagmannsretten kom etter en konkret bevisvurdering til at dette var sannsynliggjort for IP-adresser som falt innenfor en av følgende kategorier:

• IP-adresser som innenfor en periode på seks måneder hadde delt fragmenter av tre eller flere av filmverkene Copyright Management Services Ltd. hadde rettighetene til.
• IP-adresser som innenfor en periode på seks måneder på minst 20 ulike tidspunkt hadde delt fragmenter av ett av filmverkene Copyright Management Services Ltd. hadde rettighetene til, kun medregnet ett registrert tidspunkt per time.
• IP-adresser som hadde delt fragmenter av ett av filmverkene Copyright Management Services Ltd. hadde rettighetene til på minst 10 eller flere ulike dager.
• IP-adresser som innenfor en periode på seks måneder hadde delt fragmenter av to av filmverkene Copyright Management Services Ltd. hadde rettighetene til på minst 20 ulike tidspunkt for hver av filmverkene, kun medregnet to tidspunkt per time for hver av filmverkene.

Høyesterett hadde ikke kompetanse til å overprøve lagmannsrettens konkrete bevisvurdering, som følgelig ble lagt til grunn. Dermed ble internettilbyderne pålagt å utlevere navn og adresser knyttet til IP-adresser som falt innenfor disse kategorier. Bevisvurderingen har imidlertid ingen prejudikatsverdi. Dersom det foreligger bevis som sannsynliggjør deling av noe mer enn ett filmverk fra en IP-adresse, vil utlevering av navn og adresse kunne skje, selv om delingen ikke faller inn under kriteriene ovenfor.

Selv om denne faktiske bevisvurderingen ikke har noen prejudikatsverdi, må det antas at lagmannsrettens bevisvurdering i praksis vil ha betydning for fremtidige saker på det vis at domstolene sannsynligvis vil legge til grunn at det foreligger tilfredsstillende bevis dersom en av kategoriene er tilfredsstilt. Dersom rettighetshavere mener at det er delt mer enn et filmverk utenfor disse kategoriene, vil domstolene kreve at rettighetshavere fremlegger konkrete bevis som sannsynliggjør dette.

Internettilbyderne ble også dømt til å betale Copyright Management Services Ltd. sine sakskostnader for Høyesterett. Dette er meget uvanlig i bevissikringssaker, hvor hovedregelen er at den som krever bevissikring skal dekke motpartens sakskostnader selv i tilfeller hvor den som krever bevissikring får medhold. At Høyesterett dømte internettilbyderne til å dekke Copyright Management Services Ltd. sine sakskostnader, indikerer at Høyesterett mente at internettilbydernes anke var klart ugrunnet.

Kjennelsen kan leses i sin helhet her.

CLP ved advokat Kyrre Eggen prosederte saken for Copyright Management Services Ltd.