Innlegg: Permittering – på tide at Arbeiderpartiet snur?

Siden 12. mars er nesten 400 000 arbeidstakere blitt permittert, og mistet retten til arbeid og full lønn med bare 14 – eller kun to – dagers varsel. Ofte er permitteringen på ubestemt tid, likevel finnes ingen lovregler om saksbehandlingen. Nå bør Arbeiderpartiet kvitte seg med en gammel kjepphest og sikre lovfesting av permitteringsreglene for alle.

Permitteringsreglene følger av tariffavtale for tariffbundne virksomheter, men bare av sedvane for bedrifter som ikke er tariffbundet. Bedrifter som sysselsetter omtrent halvparten av arbeidstakerne har derfor ikke noen klare regler å forholde seg til ved permittering.

Stortinget har tidligere stemt ned forslag om å lovfeste reglene, siden permittering tradisjonelt har vært lite brukt. Slik er det ikke lenger.

I 2011 ble det fremmet to forslag om lovfesting. Dagens regjeringspartier og Frp stemte for, mens flertallet i arbeids- og sosialkomiteen – Arbeiderpartiet, SV og Senterpartiet – stemte imot.

Flertallet mente at lovfesting kunne bidra til å svekke permitteringsinstituttet, men unnlot å utdype påstanden nærmere. Flertallets begrunnelse må kunne karakteriseres som knapp. Begrunnelsen var i korthet at reglene allerede finnes i tariffavtaler, at det er ønskelig at flere bedrifter inngår tariffavtaler, og at kollektive eller individuelle drøftelser vil være vanskelig å gjennomføre og skape merarbeid.

Det er ikke tilstrekkelig at det finnes «retningsgivende» regler i tariffavtalene, og at disse er tilgjengelige på Arbeidstilsynets hjemmesider, slik flertallet argumenterte med. Tilpassede ordninger i tariffavtaler er viktig, men det er en lovgiveroppgave å sikre at visse lett tilgjengelige og tydelige minimumsregler gjelder for alle.

Flertallets henvisning til at flere tariffavtaler vil bidra til sterkere bedriftsdemokrati – i realiteten et ønske om å tvinge flere bedrifter inn i tariffavtaler – er et svakt argument mot lovfesting. Det er også naivt å tro at det vil føre til økt oppslutning om tariffavtaler, når tallene viser at organisasjonsgraden har vært stabil siden 2011.

Flertallets argument om manglende forhandlingsfullmakt for ad-hoc representanter, og merarbeid ved individuelle drøftelser, treffer heller ikke. Vår erfaring er at drøfting med verneombud eller ad-hoc representanter fungerer godt i praksis. De fleste arbeidsgivere utenfor tariffsektor har fulgt drøftingspliktene i Hovedavtalen, og samtidig iverksatt permittering nokså raskt.

Da Stortinget i 2011 vurderte behovet for å lovfeste, utgjorde permitterte 0,4 % av arbeidsstyrken. Permittering ble da primært brukt innen bygg, anlegg og industri, hvor organisasjonsgraden tradisjonelt har vært høy.

Permittering er dessverre ikke lenger upraktisk. På et tidspunkt våren 2020 utgjorde antall permitterte nesten 15 % av arbeidsstyrken. Aldri før har så mange blitt permittert. Til sammenligning fikk NAV under finanskrisen inn omtrent 45.000 søknader om dagpenger på et helt år, mot omtrent 400 000 på noen få måneder i 2020.

Permittering har rammet mange bransjer med lav organisasjonsgrad hardt, særlig små- og mellomstore bedrifter i privat sektor. For disse gjelder heller ikke kravene til informasjon og drøfting etter kapittel 8 i arbeidsmiljøloven.

Vi beveger oss mot et mer mangfoldig arbeidsliv. Det skjer en dreining mot løsere tilknytning, hvor bruk av innleie, midlertidige ansettelser og oppdragstakere øker. Tariffavtaler er tilpasset et arbeidsliv bygget på den tradisjonelle «arbeidstaker – arbeidsgiver»-relasjonen. Samtidig vokser bransjene med lav organisasjonsgrad mest.

Trepartssamarbeidet har vært avgjørende for å dempe de økonomiske konsekvensene av koronapandemien. Permittering sikrer fleksibilitet og fremmer bruk av faste ansettelser, som er et selvstendig mål. Ingen ønsker forhastede oppsigelser. Kravene til saksbehandling før permittering bør derfor fortsatt være enklere enn for oppsigelser, noe de tidligere lovforslagene også la opp til.

Etter vår mening vil lovfesting ikke svekke permitteringsinstituttet, men styrke oppslutningen om at reglene fungerer. Partssamarbeidet og organisasjonenes ønske om sterkere organisasjonsgrad bør ikke stå i veien for økt forutsigbarhet og styrket arbeidstakervern for alle.

 

Christina Tømmerdal Wang

Sigrid K. Gjertsen Ertzaas

 

(publisert 06.10.2020 på www.dn.no)